Arkiv

Poster tagget med ‘spotify’

Nå kommer gratisøkonomien!

31 mars 2009 Ingen kommentarer

I dag hadde vi en gjesteforeleser i medieøkonomi-emnet. Erlend Krogstad jobber i Telenors R&I-avdeling (Research & Innovation) og foreleste om telekommunikasjon og mobile medier. Det var meget interessant å høre hvordan Telenor ser på dagens marked og hva som kanskje venter i framtiden. Mer spennende var det å bli introdusert for Chris Andersons konsept om «gratisøkonomi». Jeg kommer tilbake til Anderson nedenfor.

Døden for CPA

Krogstad snakket blant annet om at Apples Iphone utfordrer den innbringende forretningsmodellen Content Provider Access (CPA). Gjennom CPA betaler forbrukerne for innholdstjenester direkte til mobiloperatøren, som igjen betaler ut penger til innholdsleverandøren. Gjennom Iphone setter imidlertid Apple denne modellen på prøve og kan ha startet en snøball som vil rive opp (disrupt) denne delen av mobilmarkedet. Via Iphone kan forbrukerne for eksempel laste ned podkaster av NRKs Lydverket og se programmet på vei på jobb – uten at det har kostet forbrukeren noe mer. Telenor hadde helst sett at du brukte deres nettverk til å streame Lydverket, slik at Telenor fikk inntekter på seingen.

Telenors kjerneforretningsområde er å levere nettverk, alt fra kobberlinjer, via mobilnettverk til fiberoptiske kabler til kunder. Samtidig har de altså tjent gode penger på CPA-modellen. Ikke bare er CPA under press. «Ingen»bruker mobilen til å lese nyheter eller se mobil-tv fordi det er for dyrt. For å sikre attraktivt innhold på sine plattformer, har jeg vært av den oppfatning at telekommunikasjonsselskaper som Telenor ønsker å bli mediebedrifter og eiere av innhold. Det ble også bekreftet at det har vært et uttalt mål for Telenor å bli mediebedrift, men nå virker det som bildet må nyanseres noe.

Ikke like interessert i innhold som før

Det er svært dyrt, og knyttet til høy risiko, å bli et medieselskap. Krogstad antydet at finanskrisen, med stupende annonseinntekter for mange medieaktører og vanskeligheter med å skaffe kapital, kanskje kan føre til et skifte i Telenors mål om å bli et stort medieselskap. Den nyeste trenden i selskapet skal være at Telenor ikke ønsker å eie innhold selv, men snarere foretrekker partnersamarbeid med for eksempel TV 2. Krogstad presiserte at det var ulike oppfatninger om dette i Telenor, og at dette derfor heller altså må betraktes som en teori. Personlig har jeg mine tvil til at Telenor vil gi opp innhold helt.

Wi-fi-prøveprosjekt på Grünerløkka

Jeg spurte hva Telenor skal leve av i framtiden dersom flere forbrukere heller bruker podkast og wi-fi enn mobilnettet, samtidig som Telenor kanskje heller ikke lenger eier innholdet. På nettverkssiden var svaret at Telenor kan levere et nytt nettverk – wi-fi. Selskapet har et prosjekt gående på Grünerløkka, der Telenor kontakter privatpersoner med internett-tilgang, og splitter båndbredden, slik at en del forblir privat, mens den andre halvparten blir åpen. Det betyr altså at kunden, som får tilgang til det trådløse nettverket, uansett betaler til Telenor for internett-tilgang hjemme.

Andersons «economics of free»

Mest interessant av gjesteforelesningen var delen om konseptet «gratisøkonomi» av Chris Anderson, som er mannen bak «the long tail». For å bruke et konkret eksempel dreier konseptet seg om at Google kan tilby gratis tjenester til forbrukerne, men samtidig være et svært lønnsomt foretak. Teoretisert dreier konseptet seg om at forholdet mellom kjøper og tilbyder skjer uten utveksling av penger. Tilbyder (Google) får heller betalt fra andre foretak, i stor grad annonsører. Litt bredere sier Anderson at markedet ikke består av to parter, kjøper og selger, men snarere et økosystem med parter der bare noen av dem vil utveksle penger.

I artikkelen på wired.com skriver Chris Anderson mer utfyllende om konseptet «economics of free». Bakgrunnen for teorien er at «så lenge et selskaps primærutgifter er knyttet til ting som er basert på silisium, blir ikke gratis en mulighet, men en uunngåeelig destinasjon». Årsaken er basert på «economies of scale». Det vil si at selv om et selskap må kjøpe inn servere til sekssifrede beløp, så kan kostnaden spres på så mange brukere at den nærmer seg null. Ifølge Anderson er psykologien rundt et gratisprodukt enorm. Han mener det er stor forskjell på en forbruker om et produkt er gratis eller om det koster en liten sum, la oss si én krone.


Chris Anderson. Foto: Eirik Solheim, NRKbeta.no.

Gratistjenester gjør oss lovlydige

Dette er et meget spennende konsept som åpner for mange tankespinn og nye modeller for forretningsdrift. Krogstad trakk fram videostreamingstjenesten hulu.com, som kun er tilgjengelig i USA. Hulu streamer tv-serier som Simpsons og 24 gratis til publikum. Såvidt jeg kunne forstå er ikke Hulu noe tapsprosjekt…

Musikktjenesten Spotify er et annet eksempel. Jeg tror tjenesten er første skritt på veien til en endring i medievanene våre (les: piratnedlastsing). Det er mulig det ikke er Spotify i seg selv som kommer seirende ut. Men jeg tror nå at tjenester som Spotify og Hulu er starten på piratkopieringens fall. Hvorfor i all verden skal jeg gjøre meg til lovbryter ved å laste ned det siste albumet til Röyksopp på Pirate Bay, når jeg kan lytte til det på Spotify?

Spotify er et moderne eksempel på konseptet om gratisøkonomi. Jeg får tilgang til all musikken gratis, så lenge jeg har en internettoppkobling og godtar noen reklamebannere og en reklamelydspot en gang i blant. Hvorfor i all verden skal jeg gidde å laste ned piratmusikk nå? Samtidig som jeg er fornøyd, er opphavsmennene fornøyde fordi de får betalt. Om Spotify kan tjene penger er jeg glad på deres vegne også.

Arbeidskraft blir dyrere

Andersons gratisøkonomi forutsetter at foretaket bygger på software, som altså blir billigere og billigere og tilslutt «gratis», og ikke mennesker, som blir dyrere for hvert år. Vi vet at maskinvare og software også koster penger, men jeg liker tanken om at spredd på mange publikummere blir denne kostnaden tilnærmet gratis.

Brukes konseptet bevisst kan det åpne for nye forretningsmuligheter og -modeller. Og forhåpentligvis flere og nyttige tjenester for oss publikummere. Gratis.

//Glenn

PS: Chris Anderson kommer med boka «Free: The Future of Radical Price» i juli. Anderson har holdt flere foredrag om konseptet allerede. NRKbeta.nos Eirik Solheim var blant annet på Media Evolution 2009 i Malmö i februar og skrev i den anledning et bloggeinnlegg i en bloggstafett. NRKbeta.no skrev også et innlegg om gratisøkonomien i mars.

Categories: Blogg Tags: ,

Digital bakstreverskhet

30 mars 2009 Ingen kommentarer

Før helga skrev VG Nett at plateselskapeier Christer Falck er lei av å jobbe gratis. Uttalelsen kom i forbindelse med førpremieren av filmen Urosprederne, som handler om ulovlig fildeling i Norge.

Falck vil ikke jobbe gratis

Ifølge VG Nett mener Falck at fildelerne er direkte ansvarlige for en uttynning av kulturen i Norge. Falck sa også at det er mange band som forsvinner fordi folk stjeler det de har skapt. Den tidligere Robinson-kjendisen, som altså ikke lager egen musikk, klager også på egne vegne.

– Det er ingen som liker å jobbe gratis. Hadde jeg ikke hatt jobben i TV3, hadde ikke jeg drevet plateselskap, sier Falck til VG Nett.

Gammeldags distribusjon

La meg først slå fast, som Falck også gjør, at fildeling av musikk, som verken avsender eller mottaker har kjøpt, er ulovlig. Det er imidlertid ikke ulovlig fildeling jeg ønsker å diskutere i dette innlegget, men snarere de konsekvensene Falck skisserer, samt digital distribusjon av musikk på lovlig måte. Årsaken til at jeg trekker diskusjonen litt videre er at jeg mener vi er i ferd med å se et skifte når det gjelder ulovlig fildeling. Med nye, lovlig tjenester som Spotify, tror jeg ulovlig fildeling er på vei ut.

Med det sagt, opplever jeg at Christer Falck på mange måter forsvarer gammeldagse distribusjonsmetoder med utspillet sitt, og viser liten evne til å tilpasse seg de måtene publikum lytter til musikk på i dag. Dermed vitner det om digital bakstreverskhet når Falck hevder at band forsvinner fordi han, som eier av et plateselskap, ikke tjener penger.

Fordyrende ledd i verdikjeden

Plateselskapene er tradisjonelt i størst grad et distribusjonsledd i verdikjeden for å få musikk ut til et publikum. Verdikjeden starter med at en eller flere opphavsmenn skriver en tekst og melodi. Deretter spilles låta inn i et platestudio. Flere låter pakkes deretter sammen til en plate. Her skjer det et skifte i verdikjeden fordi produksjonen av låtene allerede har skjedd. Samtidig er det først nå plateselskapets store oppgave kommer inn i bildet. Plateselskapet sørger for masseproduksjon av en plate i form av å kopiere opp tusenvis av CD-er, som deretter sendes ut til landets platebutikker, som endelig selger plata til publikummet.

Foto: Wikimedia.org

Det er i disse banene Falck tenker når han klager over egen inntekt. Men beskrivelsen av verdikjeden ovenfor tilhører fortiden. I beskrivelsen ovenfor tar plateselskapene seg betalt for å sende ut hardvare, CD-plater, av et produkt, sanger, som allerede er produsert. Men i dagens digitale samtid finnes det langt billigere, og til og med mer effektive måter, å distribuere musikk på: nemlig digital distribusjon.

Direkteavtaler med artistene

Band kan i dag inngå direkte avtale med store digitale distributører som Apples iTunes og Spotify-tjenesten. Begge distributørene er lovlige, når ut til svært mange publikummere med en gang, og gir dessuten opphavsmennene inntekter – uten at det står en Christer Falck i mellom og tapper noen prosenter til sin konto.

Nå må jeg riktignok erkjenne at jeg ikke har full innsikt i alt plateselskapene gjør for artistene sine. Artistene trenger fortsatt markedsføring. Slike, og andre management-oppgaver, kan plateselskaper og Christer Falck fremdeles ta seg av. Ved å konsentrere seg om å promotere artisten i forhold til for eksempel konserter skapes oppmerksomhet rundt bandet.

Digitaldistribusjon gir lavere terskel

Jeg er også uenig med Christer Falck i at kulturen tynnes ut fordi plateselskapene ikke får inntekter på avlegs distribusjonsmåter. Faktisk kan det være motsatt. Med digital distribusjon er terskelen for at ukjente artister kan slå seg opp, uten å måtte kjempe seg forbi et plateselskap, som fungerer som en portvakt, mye lavere. Jeg har selv sett eksempel på coverband på YouTube, som senere har inngått avtale med iTunes om salg av låtene, fordi responsen på videodelingsnettsiden var så bra.

For å summere opp. Det første poenget mitt er at vi trenger ikke gråte for at fortidens distribusjonsmetoder, som publikum ikke lenger vil bruke, taper penger. Det andre er at jeg er uenig med Falck i at band forsvinner og at kulturen tynnes ut. Jeg vil tvert i mot påstå det motsatte.

//Glenn


PS: På bloggen Pansentient spekulerer forfatteren på hvorfor de store plateselskapene så raskt gikk inn på Spotify. Jeg syns regnestykket hans er noe tendensiøst, men innlegget gir noen interessante perspektiver. Jeg vil skrive mer om Spotify i et senere innlegg.

Categories: Blogg Tags:
Tag cloud widget powered by nktagcloud