Arkiv

Poster tagget med ‘sofaaksjonisme’

Påskelesing – Keen og Shirky

1 april 2010 Ingen kommentarer

Denne uka har jeg somla meg til endelig å lese de populærvitenskapelige bøkene ”The Cult of the Amateur” av Andrew Keen og ”Here Comes Everybody” av Clay Shirky. Jeg ble mest imponert av sistnevnte.

Da jeg leste Shirky ble jeg virkelig engasjert. Han forklarer de sosiale verktøyene på nett gjennom mange interessante konsepter, som the Birthday Paradox, Small-World network og sosial kapital, samt kognitiv dissonanse (uten å bruke begrepet eksplisitt). Det er en veldig god bok som setter leseren i bedre stand til å forstå hvilke forandringer sosiale nettverk medfører. Likevel savner jeg at en forfatter, som tross alt er professor ved et universitetet, kan nevne kilder, som Leon Festinger og Mark Granovetter som bidragsytere til flere av teoriene. Boka må imidlertid anses som et populærvitenskapelig bidrag, noe som i og for seg også var befriende under lesingen.


Et fenomen Shirky omtaler er såkalte flash mobs. Her en video fra hovedjernbanestasjonen Grand Central i New York City.

Sofaaksjonismen

Når jeg blir engasjert som leser betyr det gjerne at jeg ser reelle eksempler konsepter, teorier eller begreper kan overføres til. Shirkys konsepter kan for eksempel brukes som analyseverktøy på slike eksempler. Her er ett: I nettmediene kan vi ofte lese omtaler av Facebook-grupper som protesterer for eller mot noe. Senest ut er Facebook-gruppen til støtte for de norske curlingguttas fargesprakende bukser. I fjor meldte NRK at «ingen møtte på storaksjon mot NRK» (som NRK-ansatt var jeg der selv, faktisk). En Facebook-gruppe med 200.000 medlemmer mot tv-lisensen hadde varslet aksjon, men ingen møtte altså – og gruppens stifter gikk under jorda da NRK prøvde å få en kommentar fra ham om fraværet.

Dette er hva jeg kaller sofaaksjonisme (burde kanskje bytte begrep til sofaprotester), og er et eksempel på samarbeid (cooperation) i Shirkys terminologi. Samarbeidet gir nemlig gruppeidentitet og setter medlemmene i stand til å kommunisere med hverandre via gruppen.

Misforholdet mellom antallet medlemmer av Facebook-gruppen og antall fremmøtte på aksjonsdagen kan med Shirkys perspektiver forklares med at det koster lite (lave transaksjonskostnader) å melde seg inn i gruppen. Men for at gruppen faktisk skal oppnå målet sitt må de opp på et høyere nivå, kollektiv handling, som krever mer av medlemmene. Facebook-gruppen kobler sammen folk med samme mening, men den øker ikke den nødvendige dybden mellom medlemmene til at de føler et større ansvar for å delta på aksjonen.

Lurt av Keen

Boka av Andrew Keen ga meg ikke like mye som Shirkys. Som leser følte jeg meg rett og slett litt lurt da Andrew Keen i siste kapittel (kapittel 8, Solutions) nyanserer det han har argumentert for tidligere i boka. Dermed opplever jeg at Keen tar i bruk store ord, og at han må skrike, for i det hele tatt å bli hørt. De to bøkene sett i sammenheng er det for øvrig lettere å ta stilling til Keens bok enn til Shirky.

Keen har mange viktige poenger, og da nyansene til slutt kommer fram finner jeg det også enklere å være enig i hele rekken av hans resonnement. Jeg mener likevel at han i for stor grad ser helt bort fra positive effekter av utviklingen. Til tross for dette mener jeg at synspunktene, og advarslene hans, er viktige, og nødvendige, i en ellers veldig teknologioptimistisk medietid.

Sofaaksjonisten

2 april 2009 Ingen kommentarer

Det siste året har mediene begynt å omtale grupper på Facebook som kjemper for en bestemt sak. Mange av gruppene dreier seg om å beholde eller få tilbake et bestemt produkt på markedet, som for eksempel Soho-sjokoladen fra Nidar, som var i salg i tre år fra 1998-2001.

Noen grupper vinner også frem, bare ved at mange nok trykker på «Join group»-knappen. Sist ute var at 5000 gruppemedlemmer klarte å sørge for å beholde Hapå-sjokoladen. Tidligere har Grandiosa lansert en pizza uten paprika etter «press» fra sofaaktivister på Facebook.

Større saker kjempes også på Facebook, og noen av dem har svært mange medlemmer. 188.000 norske brukere har meldt seg inn i gruppen «Vi skal fjerne tv-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!» Aksjonsleder Lars Engen hadde planer om å omsette ord til handling. I dag, 2. april, var det meningen at tusen aksjonister skulle samle seg utenfor NRK for å sette fra seg tv-apparatene sine i protest.

Men ingen møtte opp. Ikke en eneste en. Aksjonseventen var fjernet fra Facebook, og aksjonsleder Lars Engen gjorde seg utilgjengelig for kommentar til NRK.

Dette tar jeg som en liten seier for de som kritiserer Facebookaksjonismen. Det er veldig lett for folk å bare klikke på knappen «Join group» på alle mulige saker, uten å måtte forplikte seg til det spøtt.

Jeg skriver ikke om sofaaksjonismen for å kritisere norske medier. Mediene bør bare huske å stille kritiske spørsmål til hva en gruppe skal gjøre konkret, away from keyboard (in real life), når de omtaler Facebookaksjoner. Saker som Hapå og Grandiosa er selvsagt glitrende. Når 200.000 nordmenn er mot lisensen er det også en sak, men ikke uten de kritiske spørsmålene.

Terskelen for å bli en sofaaksjonist på Facebook er veldig lav. Selv om sosiale medier kan brukes av politikere og flere for å nå nye målgrupper, betyr ikke det at hardt arbeid gjennom ekte engasjement ikke er nødvendig for å få gjennomslag for saker.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg jobber i NRK.

Categories: Blogg Tags: , ,
Tag cloud widget powered by nktagcloud