Arkiv

Poster tagget med ‘politikk’

Facebook som en skjult mikrofon

17 februar 2011 Ingen kommentarer

Denne uken så vi det igjen – Facebook-oppdateringer som vekker nasjonal interesse. Først var det en sensor ved Universitetet i Bergen som skrev nedsettende om eksamensoppgaver lektoren rettet. Deretter ble varaordføreren i Aure avslørt for å ha skrevet rasistiske kommentarer om den norske MGP-vinneren Stella Mwangi.

Privat eller offentlig?

Spørsmålet om Facebook er offentlig eller privat lurer gjerne bak slike saker. På Facebook er det relativt vanlig å lukke profilen sin i større eller mindre grad slik at ikke alle og enhver har innsyn i det som skrives på «veggen». Uavhengig av om profiler er lukket eller ikke lekkes det fra tid til annen kontroversielle kommentarer fra brukeres Facebook-vegg.

For å vurdere offentlighet eller ikke kan en innfallsvinkel være å se på ulike pressevurderinger.

Relativt liberal Facebook-sitering

Pressens Faglige Utvalg (PFU) konkluderte i fjor med at en Tromsø-nettavis ikke brøt god presseskikk for å ha sitert fra en statusoppdatering fra en lukket profil. Det skal legges til at klager i saken hadde 2.500 «venner» på Facebook, og at han vurderte seg selv som en offentlig profil i byen.

I en annen sak godkjente PFU at en lokalavis på Sørlandet brukte bilder fra en åpen Facebook-gruppe. Begrunnelsen var at interessentene selv hadde søkt offentligheten ved å opprette gruppen.

Det danske Pressenævnet, som tilsvarer PFU, har hatt flere Facebook-saker oppe. Fellestrekket er at det går et skille mellom åpne og lukkede profiler. Medier har ikke fått kritikk for å bruke bilder fra åpne profiler. Avisen Ekstrabladet fikk imidlertid kritikk for å ha gjengitt sitater fra en lukket Facebook-profil, selv om vedkommede var den danske statsministerens bror.

Lukkede profiler

Betyr dette at Facebook er offentlig eller ikke? For det første ser det ut til å gå et skille mellom åpne og lukkede profiler. Vil du være sikker på å holde Facebook-profilen din privat bør du sette deg inn i begrensningsmulighetene på tjenesten.

Profesjon eller posisjon

Den andre faktoren er hvem du er. Det vil si hva slags stilling eller posisjon du har. Varaordføreren er et eksempel på at du representerer et parti, og at det kan få nasjonal interesse når ledende politikere i et parti avviker fra partiets politiske linje.

Eksempelet med sensoren er mer knyttet til at man oppdaterer Facebook med kommentarer som er knyttet til jobben man utøver. Facebook-brukere bør være varsomme med å kommentere om arbeidsgiver. Stadig flere arbeidsgivere innfører regler for de ansattes bruk av sosiale medier. Et eksempel på en regel som ofte går igjen er at det slett ikke er alle ansatte som kan uttale seg på vegne av arbeidsgiveren.

Det jeg syns er fascinerende med sakene fra Bergen og Aure er at de faktisk dreier seg om noen skarve bokstavtegn på Facebook som vekker nasjonal interesse. Om sensoren hadde sagt det samme i en lønsj eller vennemiddag hadde det neppe vekket lignende interesse. Varaordføreren er jeg litt mer i tvil om, men det skal vel mye til for om en middagsvenninne ville lekket en lørdagskommentar til nasjonale medier.

Den moderne skjulte mikrofonen som dokumentasjon

Hva er det så med Facebook som muliggjør den nasjonale «sprengkraften»? Jeg tror det dreier seg om det å bli tatt på fersken, det vil si at Facebook gjør det så mye lettere å dokumentere tilkjennegjorte holdninger. Derfor må folk generelt, men særlig mennesker i bestemte posisjoner tenke seg nøye om hun eller han ville sagt det samme offentlig på et torg som publiseres på Facebook.

Det bringer meg over på analogien til nettsamfunn. Dokumentasjonen i form av et skjermbilde fra Facebook med en rasistisk kommentar fra en varaordfører er som en moderne utgave av en skjult mikrofon, som dokumentasjonsform.

I 2007 var det nettopp en ekte skjult mikrofon som rammet en annen Høyre-politiker. Torill Fiskerstrand trakk seg fra alle politiske verv fem dager før valget etter å ha gitt rasistiske ytringer til det hun trodde var en brun velger, men som i virkeligheten var en P3-reporter.

Forskjellen er at det nå er dine egne «venner» som har på seg den skjulte mikrofonen…

Følg meg på Twitter på @glennsjo.

Dansk statusting

5 oktober 2010 Ingen kommentarer

Den danske allmennkringkasteren, Danmarks Radio (DR), har lansert en ny nett-tjeneste de kaller for Statustinget i forbindelse med høstens (2010) åpning av det danske parlamentet. Tjenesten samler danske parlamentspolitikeres statusoppdateringer i sosiale medier og presenterer dem i en samlet oversikt på en nettside.

Vi har sett lignende tjenester i Norge, som Twittertinget, men det er litt tvilsomt om oversikten har blitt oppdatert i år ettersom Twittertinget selv ikke har kvittret siden oktober i fjor. Twittertinget baserer seg dessuten på at politikerne selv registrer seg.

Det danske initiativet er interessant. Tjenesten legger vekt på politikernes bruk av sosiale medier i perioden mellom valgene – selv om det riktignok også kan anses som en forberedelse for neste års (2011) Folketings-valg.

At den danske allmennkringkasteren står bak tjenesten bør dessuten sikre kvalitet for at relevante politikere er inkludert, og at basen blir oppdatert når nye Folketingspolitikere kaster seg på sosiale medier-bølgen.

Les også omtale av tjenesten hos journalisten.dk.

Midt i skandalen

9 september 2010 5 kommentarer

Liv Signe Navarsete (foto: KRD/Flickr.com)

Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete er i hardt vær (foto: KRD/Flickr.com).

De siste dagene har vi sett konturene av en ny politisk skandale. Saken, som VG har gitt vignetten «Gavebråket» dreier seg om at flere statsråder har mottatt gaver til verdier av flere titalls tusen kroner som de har beholdt som privatpersoner. Jeg gir her en minianalyse av «skandalen» i mediene så langt med fokus på Liv Signe Navarsete i lys av teorier om mediedrev og motkrefter.

Saken åpnet med VGs avsløring av at utenriksminister Jonas Gahr Støre og tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen har beholdt gaver i privat eie som de har mottatt som statsråder. Sentrale konflikter i skandalen er at det har vært andre regler for statsråder enn for embetsverket og at det har blitt stilt spørsmålstegn ved om statsrådene har betalt skatt av gavene.

Etter at statsminister Jens Stoltenberg allerede dagen etter avsløringen i VG endret reglene slik at statsrådene ikke kan beholde gaver har fokuset i skandalen skiftet fra Støre og Strøm-Erichsen til tidligere samferdselsminister Liv Signe Navarsetes gave til en verdi av 26.000 kroner fra et selskap eid av Kjell-Inge Røkke. Nederst i bloggen finner du en oppsummering av saksforløpet i mediene så langt.

Bakgrunn for minianalysen

I boka «Skandalenes markedsplass», redigert av Sigurd Allern og Ester Pollack, skriver statsviterne Anders Todal Jenssen og Audun Flamoe et kapittel som heter «Ti bud for den som vil skandalisere». Kapittelets beskrivelse av skandaleprosessen danner utgangspunkt for denne minianalysen sett opp i mot sakens mediehendelsesforløp så langt.

Hva er et mediedrev?

Allern og Pollack beskriver framveksten av skandale som et mediedrev, som populært kalles «å løpe i flokk». De definerer et mediedrev som en intens kritisk rapportering mot en eller flere personer med personfokuserte anklager om normbrudd som karakteriseres som en skandale der flere nyhetsmedier deltar over tid med samme perspektiv og der utgangen på saken er uviss (Allern & Pollack 2010).

To krefter i skandaleprosessen

Statsviterne Jenssen og Flamoe (2010) beskriver en skandaliseringsprosess med de to kreftene mediedrev og motkrefter. Det er kombinasjonen av disse to «hjulene» som avgjør om saken renner ut i sanden eller om den når et klimaks der den skandaliserte går av.

Mediedrevet driver skandalen framover

Mediedrevet utløses av en avsløring og prosessen begynner med at saken overrisler mediehierarkiet og holdes varm av politiske kommentatorer. Dette øker fallhøyden for den skandaliserte. Her oppstår det som i mediebransjen kalles «blodtåka», det vil si at mediene konkurrerer om å være nyhetsledende. Dermed utløses mediedrevet. På dette tidspunktet ser det Jenssen og Flamoe kaller «sovende bjørner» muligheten for hevn eller oppreisning. Det åpner muligheten for lekkasjer til pressen. Her oppstår det usikkerhet om utfallet av saken, og gamle allierte blir tause. En ytterligere eskalering utløses av en sekundærskandale eller meningsmålinger eller ringerunder der «folkedomstolen» krever avgang (Jenssen & Flamoe 2010).

Motkreftene kan redde den skandaliserte

Motkreftene har fire kjennetegn. For det første kan den skandaliserte oppleve en sympatibølge fra kolleger eller «folkedomstolen». For det andre kan bremseklosser slå inn. For det tredje kan det settes i verk motstrategier eller agendaskifter, og for det fjerde kan saken oppleve en «tørke» fra nyhetsmedienes side (Jenssen & Flamoe 2010).

Kreftene i Navarsete-saken så langt

Når vi ser på disse to kreftene kan vi kjenne igjen mange trekk fra det medietrykket som nå er på Liv Signe Navarsete. Sakens alvorlighet i mediene styrkes av at kommentatorer utenfor selve skandalen peker på den klassiske urettferdigheten mellom «et regelsett for politikerne og et annet for folket». Denne argumentasjonen kjenner vi igjen fra Haga-saken. Eksperter på korrupsjon og skatt veksler også på å øke (Andersen i VG) og tone ned (Joly til NTB og Gjems-Onstad i Dagsnytt 18) alvorligheten av Navarsetes gave.

Like før mediedrev i Navarsete-saken

Når det gjelder mediedrev har Navarsete-saken et høyt trykk, og flere redaksjoner har kastet seg på, noe som altså øker fallhøyden. De fleste av kriteriene for et mediedrev er oppfylt i gave-saken, delvis med unntak av at den foreløpig bare har pågått i seks dager (hvor lang tid er «over tid»?), og at «jakten» på Navarsete har pågått enda kortere.

6. og 7. september begynte andre medier å kaste seg på saken, deriblant Dagsavisen, Klassekampen og Dagbladet. Først og fremst ved å sitere VG, som vært nyhetsledende i saken. I går, onsdag 8. september, skjedde et skifte ved at mediedekningen av saken økte i omfang. NRK kom samtidig på offensiven med Navarsete som gjest både i radioen om morgenen og i «Aktuelt» på kvelden.

Jeg vil hevde at saken tirsdag ikke tydelig oppfyller kriteriet for mediedrev. Årsaken er at saken i det som hittil har blitt publisert ikke tydelig nok er preget av konkurranse mellom redaksjonene. Dette kan imidlertid endre seg svært raskt, og kan føre til at skandaleprosessen gå over i et mediedrev i løpet av svært kort tid.

Blir spørsmålene besvart?

Mediedrevet kan utløses av at det fremdeles er mange spørsmål i saken som har behov for svar. Kan Navarsete dokumentere at hun har betalt skatt av gaven? Når betalte hun skatt, og i så fall, hvilken betydning får tidspunktet for beskatningen for det videre saksforløpet i mediene? Kan mediene finne saker der Røkke-selskaper har blitt forskjellsbehandlet til fordel for andre selskaper? Spørsmålene så langt har vært knyttet til gaver og skatt, og ikke om noen har oppnådd fordeler som følge av gaven. Det ser derfor ikke ut til at mediene vil oppleve «tørke» som en motkraft foreløpig. Det betyr at saken raskt kan gå over i mediedrev. Rød Ungdoms anmeldelse av Navarsete bidrar også til å motvirke tørke i mediene ved å reise spørsmål rundt det juridiske og hvordan politiet vil følge opp saken.

Støtte fra eget parti og Joly

Et trekk som taler mot at skandalen vil øke i omfang, og nå et klimaks, er at motkrefter slår inn. Senterpartitopper har slått ring rundt Navarsete, og på Politisk kvarter 8. september fikk hun sympati fra KrF-leder Dagfinn Høybråten. Statsministeren har også uttrykt tillit framfor å tie. Jeg kan heller ikke registrere noen «sovende bjørner» som så langt har søkt hevn, med forbehold om hvordan VG fikk kjennskap til Navarsetes gave. Støtten fra korrupsjonsjegeren Eva Joly er allerede nevnt. Når det gjelder motstrategier har Navarsete lagt seg på en linje der hun er en angrende synder. Denne linjen kan vekke sympati. Motstrategien fra Navarsete med å ikke dokumentere at hun har betalt skatt av gaven feilet, og hun har derfor lovet å likevel legge fram dette. Nye motstrategier kan bli iverksatt.

Vil saken leve?

Om saken når et klimaks der Navarsetes posisjon utfordres avgjøres selvfølgelig av mange faktorer som jeg ikke skal si noe om. I lys av Jenssen og Flamoes teori om mediedrev og motkrefter er mitt utgangspunkt dekningen i mediene.

For det første kan Navarsete, etter å ha lagt fram dokumentasjon på at hun har betalt skatt, møte kritikk for tidspunktet av beskatningen. Dersom det formelle er i orden, og ingen sekundærskandaler eller «sovende bjørner» dukker opp, kan saken etter hvert tørke inn med kritikk av Navarsete.

For det andre er interessant å se om mediene tar tak i nye spørsmål som har behov for svar. Mediene kan også ta i bruk meningsmålinger for å øke mediedrevet. Også her kan faktorer som støtteerklæringer og «sovende bjørner» slå inn. Dersom tidligere allierte trekker seg unna å kommentere saken i mediene kan det være et alvorlig tegn.

«Djevelens advokat»

Problemet med mediedrev og «blodtåka» er at saker risikerer å bli belyst ensidig, og at ingen medier tar alternative innfallsvinkler. Derfor kan det være grunn til å minne om rådet i Norsk Presseforbunds rapport om Tønne-saken (2003). Rapporten råder redaksjonene til å utnevne en journalist til å spille «djevelens advokat» og «på lag med» den skandaliserte overfor resten av redaksjonen. Det er ment å bidra til å belyse også alternative innfallsvinkler.

Kommentarer? Du kan kontakte meg via Twitter: @glennsjo.

Oppsummering av mediesaksforløpet til og med 8. september

Torsdag 2. september
«VG avslører» på sin forside at utenriksminister Jonas Gahr Støre og tidligere forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen «Fyller sine hjem med luksusgaver fra Afghanistan».

Fredag 3. september
Statsminister Jens Stoltenberg endrer retningslinjene for gaver til statsråder med umiddelbar virkning.

VG Nett skriver at Siv Jensen krever skattegranskning av gavene og Erna Solberg sier det er trist at statsrådene først rydder opp etter at pressen har tatt tak i saken.

Lørdag 4. september
Det blir kjent at statsråd og SP-leder Liv Signe Navarsete har mottatt en gave på en verdi av over 25.000 kroner fra et selskap eid av Kjell-Inge Røkke.

Politiske kommentatorer sier til VG Nett at gavene ikke er mottatt av statsrådene som privatpersoner.

Korrupsjonsekspert sier til VG at Navarsetes gave kan være brudd på straffeloven.

Søndag 5. september
VG skriver at Navarsete brøt Stortingets regler for registrering av gaver.

Mandag 6. september
Sentrale Senterparti-medlemmer støtter i VG opp om Navarsete selv om de mener hun «tabbet seg ut».

Tirsdag 7. september
Flere medier trekker inn uttalelser fra næringslivsledere som sier at å ta i mot gaver på verdier av flere titalls tusen kroner kunne ført til oppsigelse i private bedrifter.

Onsdag 8. september
VG skriver at Liv Signe Navarsete trosset Jens Stoltenbergs ordre om å oppgi gaver på et skjema tidligere i år.

VGs kommentator Eirik Mosveen peker på likhetstrekk mellom Navarsetes forklaring og de forklaringene Manuela Ramin Osmundsen og Åslaug Haga ga i sin tid. Samtidig skriver han at dokumentasjon på at Navarsete har betalt skatt av gaven vil gi en bekreftelse på at hun med overlegg har mottatt en gave hun egentlig vet at hun ikke burde tatt i mot.

Liv Signe Navarsete framstår i Politisk kvarter på NRK som en angrende synder og håper på tilgivelse.

Jens Stoltenberg uttrykker tillit til Navarsete og sier at han tror det ikke er mer som er skjult. Samtidig presiserer han at Navarsete burde takket nei til gaven fra Aker Yards.

En anonym kilde med «inngående kjennskap til vurderingene som gjøres helt til topps i regjeringen» sier til VG at han tror Navarsete vil «ri stormen av» og slippe å gå av som statsråd.

Forsker Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen tror at Navarsetes skjebne vil avgjøres i Senterpartiet, og ikke i regjeringen, ifølge VG Nett.

Rød Ungdom gikk til anmeldelse av Navarsete for korrupsjon, ifølge VG Nett.

Korrupsjonsjeger Eva Joly støtter både Støre og Navarsete ved å kommentere gavene som «småpenger» overfor NTB.

Navarsete sier til NRKs «Aktuelt» at hun vil legge fram dokumentasjon på at hun har betalt skatt av gaven.

Referanse:

Allern, Sigurd & Pollack, Ester (red): Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev. 2010. Bergen: Fagbokforlaget.

Brurås, Svein, Hjeltnes, Guri & Syse, Henrik: 3 uker i desember. 2003. Norsk presseforbund.

Regjeringssjakk med Hagen som springer

3 september 2009 Ingen kommentarer

Som politisk narkoman har jeg fulgt den sista ukas meningsmålinger med stadig økende spenning. Samtidig som meningsmålingene spriker, underskriver partilederne fra Venstre og Fremskrittspartiet «velgergarantier» på at partiene ikke vil samarbeide med hverandre.

Med dette som bakteppe har jeg lyst til å gjøre noen analyser og resonnementer rundt forskjellige scenarioer og muligheter som kan skje rundt et mulig regjeringsskifte. Jeg forsøker ikke å gi et fasitsvar, men å tenke høyt.

Scenario 1 – rødgrønt flertall

Den rødgrønne regjeringen beholder flertall i Stortinget, og blir dermed sittende i regjering. En eventuell splittelse senere i fireårsperioden vil jeg ikke utelukke dersom partiet Rødt kommer inn med to mandater.

Scenario 2 – borgerlig flertall, steg 1

Regjeringen har ingen formell, eller rettslig plikt, til å gå av ved et valgnederlag.  Med bråket på borgerlig side kunne det nok vært fristende for Stoltenberg å sitte inntil et eventuelt nytt borgerlige flertallet feller regjeringen i Stortinget – enten på trontalen eller statsbudsjettet.

Men Stoltenberg er en ansvarlig mann som følger demokratiets spilleregler. Ved valgnederlag vil han derfor si at «velgerne har talt» og gå av som rødgrønn statsminister.

Så begynner det å bli komplisert. Statsministeren har en rett og en plikt til å råde Kongen om hvem som bør danne ny regjering. Med et Arbeiderparti tilbake i en tidligere kjent venstre-sentrumsposisjon kunne det kanskje vært fristende å anbefale seg selv til å danne regjering alene.

Stoltenberg sier nei til Stoltenberg

Å anbefale seg selv tror jeg imidlertid vil være vanskelig for Stoltenberg å forsvare etter først å ha tatt konsekvensen av et valgnederlag. Jeg er likevel usikker på hvordan Stoltenberg vurderer Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er også noe spenning knyttet til SV og Senterpartiet i en slik ny (op)posisjon. Jeg tror likevel at de, sammen med Rødt, dersom de kommer inn på Stortinget, vil utgjøre en trygg nok støtte til å samle flertall fra sak til sak.

Venstre og KrFs uttalelser om sentrumsregjering kan tyde på at de vil forsøke en borgerlig sentrumsregjering før – eller senere. Jeg tror det er Stoltenbergs sannsynlighetsberegning som blir avgjørende her. Han vil nok mene at han kan mestre en mindretallsregjering alene, men jeg tror argumentet med å gå fra valgnederlag til ny statsminister blir tunga på skåla. Stoltenberg må gå i en slik situasjon.

Scenario 2 – borgerlig flertall, steg 2

Da går det mot en borgerlig regjering, men hvem skal styre? Som nevnt over er det fortsatt, som avtroppende statsminister, Stoltenbergs rett og plikt til å anbefale Kongen hvem som skal danne ny regjering. Nettstedet som jeg hele tiden støtter meg på i forhold til den rettslige prosessen sier ingenting om at det må være lederen for opposisjonens største parti. Kongen har heller ingen rettslig plikt til å følge rådet, og han kan også rådføre seg med stortingspresidenten.

Hagen gir råd til Kongen?

La oss dvele ved en teoretisk og kuriøs detalj her. Som kjent stiller stortingspresident Jagland til valg som generalsekretær i Europarådet. Valget skjer i slutten av september, og de kommende ukene fører han altså sin egen valgkamp ute i Europa. Ifølge NRK gikk Jagland av som stortingspresident før sommeren, men ifølge Stortingets nettsted var Jagland stortingspresident da FNs generalsekretær Ban Ki-Moon gjestet Norge i helga som var. Spørsmålet er da hvem som fungerer som stortingspresident i dagene etter 14. september. Kanskje blir det visestortingspresident Carl Ivar Hagen fra Fremskrittspartiet som får gi råd til Kongen? Det kan jo i så fall spille en rolle – dersom Kongen trenger råd da. Jeg tror likevel at Stoltenberg, Jagland og Kongen (?) spiller Hagen utover sidelinja i en slik situasjon, slik at dette ikke får noen betydning.

Vel, rådene må gis, og noen må få oppdraget med å danne regjering. Her blir valgresultatet igjen veldig avgjørende. Dersom blokken Venstre, Kristelig folkeparti og Venstre har flere mandater til sammen enn FrP kan det greit forsvares at oppdraget om å danne regjering går til lederen for det største av de tre første nevnte partiene. Dersom FrP alene er større enn de andre partiene på borgerlig side utelukker jeg ikke at det er Siv Jensen som får oppdraget med å danne regjering.

Scenario 2 – delscenario 1

V-KrF-H-blokken først. Dersom Solberg får oppdraget tror jeg hun vil ha et stort press på seg for å også forsøke å inkludere FrP i regjering. Dersom hun får oppdraget tror jeg derfor på regjeringsforhandlinger, eller i det minste sonderinger, blant alle de borgerlige partiene. Selv med Frp tror jeg Solberg får statsministerposten, men det er umulig å spå hva som vil skje, gitt alle løfter, velgergarantier, og det jeg opplever som et mer ydmykt KrF bare 12 dager før valgdagen. Skal vi ta Venstre og Kristelig folkeparti på deres ord vil Jensen og Solberg danne regjering sammen. Men som du så over satte jeg ordet velgergaranti i anførselstegn.

Scenario 2 – delscenario 2

Får FrP regjeringsoppdraget alene vil Jensen helt sikkert forsøke det samme som Solberg, nemlig forhandlinger, eller igjen i det minste sonderinger, blant alle de borgerlige partiene som altså utgjør stortingsflertallet. Og her kan faktisk Jensen spille et verdifullt kort for å komme Venstre og KrF i møte. Hun kan for eksempel gi statsministerposten til Solberg. At Jensen tidlig i valgkampen viste at hun var i stand til å myke opp årelang FrP-politikk kan tyde på et veldig regjeringskåt FrP, og at de allerede har lagt kamelen i marinade (riktignok ble FrP litt hardere igjen senere i valgkampen, med 100-dagersprogrammet). Her er det rett og slett vanskelig å spå. I dette delscenarioet har jeg absolutt alle muligheter åpne, selv om jeg vurderer inngangen til dette delscenarioet som litt mindre sannsynlig enn delscenario 1.

Det mest sannsynlige utfallet med de to siste delscenarioene slik jeg ser det, er at Høyre og Fremskrittspartiet uansett danner regjering sammen. I så fall blir det mest spennende å se hvem som vinner statsministerposten.

Høyere terskel å felle

Gjennom dette innlegget ønsket jeg å vise at det er rettslige regler (selv om de ikke er nedfelt i lov, men i sedvane) rundt det å felle en regjering, og ikke å innsette en regjering. På grunn av prosessen rundt et regjeringsskifte etter et valgnederlag er sannsynligheten langt høyere for en borgerlig regjering enn hva jeg mener har kommet fram i media så langt. At det kan bli regjeringssplittelse senere i perioden med en eventuell FrP-H-V-KrF-regjering ser jeg på som overveiende sannsynlig, men det var ikke temaet her.

Dersom de rødgrønne taper flertallet, tror jeg Jensen og Solberg har veien åpen – dersom de ønsker dette. Med en H-FrP-regjering tror jeg dessuten at terskelen blir høyere for Venstre og KrF å felle en slik regjering senere i perioden, slik at dette utfallet har større muligheter til å overleve hele perioden.

Konklusjon

Jeg tror Stoltenberg vil føle at han ikke har grunnlag for å regjere videre alene dersom han skulle miste flertallet 14. september.

Dersom de rødgrønne taper flertallet 14. september tror jeg Norge får en borgerlig regjering bestående av minst Fremskrittspartiet og Høyre.

Jeg utelukker ikke en regjering bestående av alle de fire borgerlige partiene etter 14. september, men jeg har svært liten tro på at en slik regjering vil overleve hele stortingsperioden.

Rettslig informasjon rundt parlamentarismen er hentet fra denne kilden:
Parlamentarismen i Norge.

Categories: Blogg Tags: , ,
Tag cloud widget powered by nktagcloud