Arkiv

Poster tagget med ‘mastern’

Politikere vinker på Twitter

7 april 2011 3 kommentarer

Et av begrepene – eller konseptene – jeg utviklet i masteroppgaven min er at politikere vinker på Twitter. Sensorene til oppgaven likte begrepet, og ettersom flere andre også har trukket fram begrepet som interessant tenkte jeg det kunne være på sin plass å beskrive det nærmere.

De vinker om arrangementer

Jeg fant at politikere vinker om to ting på Twitter. For det første vinker de om arrangementer eller opptredener som de deltar på rundt om i landet. Det kan være et valgarrangement eller et kulturarrangement. Hensikten med slike vink analyserer jeg som at politikere sannsynligvis ønsker at lokalt, fysisk geografisk plasserte folk, skal komme til valgarrangementet – og like viktig at tradisjonelle medier skal komme.

Med tanke på områdeteori dreier det seg altså her om fysiske opptredener som skjer på et bestemt sted. De er et backstage for de fleste som leser vinkemeldingen på Twitter, men et front stage for de fysisk plasserte personene, som oppsøker politikeren på stedet.

De vinker om medieopptredener

For det andre vinker politikere om medieopptredener. Dette vinket skiller seg vesentlig fra det første fordi det her ikke dreier seg om at noen fysisk skal komme og «møte» dem. Medievink handler om at politikeren allerede har oppnådd å få omtale (allerede eller i nær fremtid) i tradisjonelle medier. Slike vink er derfor ikke i like stor grad målrettet mot tradisjonelle medier, men i større grad velgere og egne partikolleger.

Når det gjelder områdeteori er slike opptredener mer flytende fordi alle kan bli vitne til opptredenen så lenge de har et radioapparat, en TV, eller gjerne ofte en datamaskin. Derfor er slike vink i større grad et front stage for hele publikummet mer eller mindre samtidig.

Hva er vinking?

Hvorfor er begrepet om vinking god? Jeg mener det er godt fordi vinking kan ha mange betydninger, men at et fellestrekk er at den som vinker i større eller mindre grad søker oppmerksomhet fra noen andre. Fra masteroppgaven min:

Det å vinke innebærer at en person sender et lite signal, noe som er i tråd med kortformen på Twitter. Å se noen vinke er en handling som kan tolkes på flere ulike måter. En betydning kan være at den som vinker signaliserer geografisk plassering. For eksempel kan en person vinke til bekjente personen får øye på i en folkemengde for å fortelle at «her er jeg», og invitere til at de det vinkes til kan fysisk nærme seg vedkommende som vinker. En annen betydning er at vinking fra for eksempel en turistguide kan signalisere en retning personen beveger seg mot, og at de andre skal følge etter. Jeg mener begrepet også er relevant ved at vinking også bare kan signalisere et ønske om «å bli sett». Et eksempel er fra sportsintervjuer på TV der ungdom som står bak sportshelten som intervjues vinker hjem til familie eller venner. Begrepet kan også vise seg robust som konsept for andre Twitter-brukere enn politiske aktører (Johansen, Glenn Slydal 2011:49).

Analytisk generaliseringsverdi

Funnene i min oppgave kan ikke statistisk generaliseres til et stort utvalg. Likevel har oppgaven min generaliseringsverdi i at en del funn muligens kan overføres analytisk til både andre aktører og andre tidsepoker enn høsten 2009.

Her kommer vinking inn som en slik analytisk generalisering. Når jeg nå tenker fritt og uvitenskapelig, kan man for eksempel hevde at mye kommunikasjon på Facebook er vinking. Folk vinker i forskjellige former for å få oppmerksomhet om eller rundt noe. Det samme gjør bedrifter i sosiale medier. Hvorvidt dette er riktig må eventuelt bekreftes av senere studier.

Hvordan kom jeg på begrepet?

Sitter du og jobber med en masteroppgave akkurat nå og kanskje ønsker å gjøre begrepsutvikling selv vil du kanskje vite hvordan jeg kom på begrepet. Jeg kan derfor «avsløre» min metode.

Begrepsutvikling

Et annet eksempel på en tankerekke der jeg følger et spor og forsøker beskrive funn med noe mer universelt enn fagbegreper fra medievitenskap.

Begrepet om vinkingen ble utviklet ganske sent i skriveperioden. Jeg var ferdig med alle analyser, jeg satt og skrev, og lette etter fellesnevnere i materialet mitt. Jeg ønsket at denne fellesnevneren skulle kunne konseptualiseres som noe forståelig utenfor det materialet og fagfeltet jeg jobbet innen. Jeg ønsket rett og slett å «løfte det» et nivå, på en måte til noe mer universelt for å gi oppgaven verdi.

Begrepet mitt om vinking ble utviklet en av de dagene jeg satt med beina på bordet på lesesalen på IMK og så ut i lufta (da vet dere det, lesesalkolleger). Jeg lot tankene flyte kreativt rundt på alle ideer jeg kom på. Jeg noterte ned stikkord på et ark når jeg kom på konsepter jeg tenkte var relevante. Eller jeg kunne følge en rekke, som i eksempelet til høyre (jeg skjønner heller ikke så veldig mye av arket nå).

Da jeg trodde jeg hadde nok fra tankerekken satt jeg med masse notater på et A4-ark. Da begynte jeg å teste konseptene mot datamaterialet mitt. Dette var ikke noe omfattende testing med tabeller og lignende – jeg prøvde bare å stille meg selv kritiske spørsmål om konseptene på arket passet med mine analytiske funn. Var jeg ikke fornøyd fortsatte jeg tankerekken igjen til jeg hadde nye stikkord å teste.

Jeg husker ikke alle ideene nå, men til slutt tror jeg valget stod mellom vinking og signalflagg. Her tenkte jeg altså signalflagg på sjøen, disse rare oransje trekantene, blant annet. Da ble valget relativt lett. Signalflagg er viktige å få med seg, men har noen andre betydninger og en annen viktighet enn vinking.

Og dermed ble det vinking.

Oppgaven er publisert!

31 mars 2011 9 kommentarer

I går hadde jeg endelig eksaminering av masteroppgaven min om politikeres bruk av sosiale medier. I all beskjedenhet våger jeg å melde at oppgaven ifølge sensorene er referanse-verdig i annen forskning, og at den ble vurdert til toppkarakter =D

Jeg har publisert oppgaven her.

Hvis du vil se kortversjonen kan du se gjennom presentasjonen jeg holdt i forkant av eksamen.

Jeg vil skrive litt mer om spesifikke funn her på bloggen i tiden fremover.

//Glenn

Categories: Blogg Tags: ,

Masteroppgaven er levert!

7 februar 2011 1 kommentar

I dag har jeg levert masteroppgaven!

For et klimaks! Det har vært et stort og omfattende arbeid jeg nå har lagt bak meg. Sommeren 2009 skiftet jeg prosjekt fra å skrive om fusjonen til Media Norge til å skrive om valgkampkommunikasjon i sosiale medier.

Oppgaven har fått tittelen «Valg 2009: Den siste TV-valgkampen? En studie av norske politikeres bruk av sosiale medier». Jeg syns tittelen treffer godt med tanke på hva den handler om. Studien undersøker to ting. For det første 13 politikeres bruk av Twitter under stortingsvalgkampen i 2009. For det andre intervjuer den to stortingspolitikere om deres motivasjoner og refleksjoner rundt sosiale medier.

Har du bruk for en engasjert medieviter med stor arbeidskapasitet er du velkommen til å ta kontakt på Twitter-kontoen @glennsjo.

Masteroppgaven

Masteroppgaven

Arbeidet

Høsten 2009 samlet jeg inn Twitter-meldinger og analyserte dem. Deretter ble det et opphold på nær tre måneder der jeg jobbet i NRK før jeg igjen kunne fokusere på oppgaven. I en periode skiftet jeg mellom lønnet arbeid i NRK og jobbing med masteroppgaven. Selv om jeg har lest litteratur, analysert og forfattet utkast hele veien har oppgaven i hovedsak blitt skrevet fra august-november 2010.

Siden slutten av november har hovedelementene i oppgaven ligget fast, og det meste dreid seg om redigering av struktur og strenge prioriteringer. På nyåret var det nødvendig også å lære seg å sette punktum.

Falt på plass

Ekstra godt er det at de siste brikkene i oppgaven i løpet av de siste ukene «falt på plass». Jeg har lært utrolig mye underveis, og ville nok gjort noe valg annerledes om jeg begynte forfra igjen. Men fra å ha en følelse blandet av usikkerhet, frykt og nervøsitet på nyåret gikk jeg på slutten over til rett og slett å kjenne at jeg kunne stå for arbeidet.

Venter på sensur

Jeg vil ikke gå ut med flere detaljer rundt studien ennå. Årsaken er at oppgaven nettopp er levert. Det er ikke engang nedsatt sensorer til oppgaven, og jeg vil se mottagelsen før jeg vurderer om det er verdt å si noe mer om studien.

Men jeg håper naturligvis jeg får anledning til å komme tilbake med mer informasjon rundt studien =)

Følg meg på Twitter på @glennsjo.

Categories: Blogg Tags:

Påskelesing – Keen og Shirky

1 april 2010 Ingen kommentarer

Denne uka har jeg somla meg til endelig å lese de populærvitenskapelige bøkene ”The Cult of the Amateur” av Andrew Keen og ”Here Comes Everybody” av Clay Shirky. Jeg ble mest imponert av sistnevnte.

Da jeg leste Shirky ble jeg virkelig engasjert. Han forklarer de sosiale verktøyene på nett gjennom mange interessante konsepter, som the Birthday Paradox, Small-World network og sosial kapital, samt kognitiv dissonanse (uten å bruke begrepet eksplisitt). Det er en veldig god bok som setter leseren i bedre stand til å forstå hvilke forandringer sosiale nettverk medfører. Likevel savner jeg at en forfatter, som tross alt er professor ved et universitetet, kan nevne kilder, som Leon Festinger og Mark Granovetter som bidragsytere til flere av teoriene. Boka må imidlertid anses som et populærvitenskapelig bidrag, noe som i og for seg også var befriende under lesingen.


Et fenomen Shirky omtaler er såkalte flash mobs. Her en video fra hovedjernbanestasjonen Grand Central i New York City.

Sofaaksjonismen

Når jeg blir engasjert som leser betyr det gjerne at jeg ser reelle eksempler konsepter, teorier eller begreper kan overføres til. Shirkys konsepter kan for eksempel brukes som analyseverktøy på slike eksempler. Her er ett: I nettmediene kan vi ofte lese omtaler av Facebook-grupper som protesterer for eller mot noe. Senest ut er Facebook-gruppen til støtte for de norske curlingguttas fargesprakende bukser. I fjor meldte NRK at «ingen møtte på storaksjon mot NRK» (som NRK-ansatt var jeg der selv, faktisk). En Facebook-gruppe med 200.000 medlemmer mot tv-lisensen hadde varslet aksjon, men ingen møtte altså – og gruppens stifter gikk under jorda da NRK prøvde å få en kommentar fra ham om fraværet.

Dette er hva jeg kaller sofaaksjonisme (burde kanskje bytte begrep til sofaprotester), og er et eksempel på samarbeid (cooperation) i Shirkys terminologi. Samarbeidet gir nemlig gruppeidentitet og setter medlemmene i stand til å kommunisere med hverandre via gruppen.

Misforholdet mellom antallet medlemmer av Facebook-gruppen og antall fremmøtte på aksjonsdagen kan med Shirkys perspektiver forklares med at det koster lite (lave transaksjonskostnader) å melde seg inn i gruppen. Men for at gruppen faktisk skal oppnå målet sitt må de opp på et høyere nivå, kollektiv handling, som krever mer av medlemmene. Facebook-gruppen kobler sammen folk med samme mening, men den øker ikke den nødvendige dybden mellom medlemmene til at de føler et større ansvar for å delta på aksjonen.

Lurt av Keen

Boka av Andrew Keen ga meg ikke like mye som Shirkys. Som leser følte jeg meg rett og slett litt lurt da Andrew Keen i siste kapittel (kapittel 8, Solutions) nyanserer det han har argumentert for tidligere i boka. Dermed opplever jeg at Keen tar i bruk store ord, og at han må skrike, for i det hele tatt å bli hørt. De to bøkene sett i sammenheng er det for øvrig lettere å ta stilling til Keens bok enn til Shirky.

Keen har mange viktige poenger, og da nyansene til slutt kommer fram finner jeg det også enklere å være enig i hele rekken av hans resonnement. Jeg mener likevel at han i for stor grad ser helt bort fra positive effekter av utviklingen. Til tross for dette mener jeg at synspunktene, og advarslene hans, er viktige, og nødvendige, i en ellers veldig teknologioptimistisk medietid.

På innsiden av Obama-kampanjen

13 september 2009 Ingen kommentarer

I helga har jeg lest boka Yes We Did – An Inside Look At How Social Media Built the Obama Brand av Rahaf Harfoush. Forfatteren meldte seg som frivillig da det gjenstod tre måneder av presidentvalgkampen i fjor. Boka tar leseren med på en reise fra hvordan Obama-leiren bygde opp presidentkandidatens identitet på nettet i 2007, og fram til overgangsperioden etter at Barack Obama var valgt til president.

Jeg leste boka med øyne gjennom den norske valgkampen. Uten å ha detaljkunnskap om hvilke nettstrategier de norske politiske partiene har, tør jeg likevel påstå at de har en lang vei å gå når det gjelder valgkamp på nett. I Norge virker det for eksempel som politikerne føler et press om at de må være tilstede på ulike sosiale medier, men uten at de egentlig har noen gjennomtenkt strategi bak det.

Yes We Did av Rahaf Harfoush

For Obama var alt gjennomtenkt til det minste. Hovedstrategien bak nettkampanjen var å omforme online engasjement til offline engasjement. Nettet, og de sosiale mediene, var på flere plan verktøy for å oppnå dette. Keep it local, keep it real var et mantra. Og til slutt stod innsamling av penger svært sentralt. Ofte ble for eksempel e-post-utsendelser avsluttet med en oppfordring om å gi et pengebidrag til Obama.

Obamas nettkampanje var organisert i flere avdelinger. Innenfor Online Organizing hadde de avdelinger som New Media Design Team, Email Team, External Online Organizing and Mobile, og et bloggeteam.

Hovedaktiviteten var organisert gjennom den viktige bloggen på barackobama.com. Den skapte en hyppig oppdatert nyhetsstrøm, og publiserte blant annet også e-postene som ble sendt ut. På bloggen ble også frivillige og bidragsytere portrettert om hvorfor de støttet Obama.

De sosiale mediene ble brukt slik at aktivister kunne nå ut til sitt eget private nettverk. En Iphone-applikasjon holdt oversikten over hvilke venner i kontaktlista som ikke hadde blitt ringt for å spre Obamas budskap. På nettsiden var det også et verktøy der frivillige kunne hente ned ringelister og ringe hjemmenfra.

Sentralt i Obama-kampanjen var å ha en lav list for å la folk engasjere seg. I første rekke ble frivillige utfordret på å ringe fem venner eller samle inn 100 dollar. Da de frivillige klarte målet, ble det hevet.

Her i landet har de politiske partiene gjerne «aktiver deg»-knapper på hjemmesidene. Men barrieren blir kanskje litt høy da innmelding omtrent alltid er det første skrittet du må gjøre.

Spesielt i Obama-kampanjen var også at de bygde sitt eget sosiale nettsted på my.barackobama.com. Her kunne medlemmene registrere aktiviteter, holder oversikt over hvor mye penger de hadde samlet inn eller skrive blogger. Matoppskrifter ble delt, studentforeninger opprettet, og lokale dugnader og valgmøter var blant tingene som ble arrangert.

Jeg tror de norske partiene har en lang vei å gå for å profesjonalisere nettkampanjene sine, og også ha mer gjennomtenkte strategier i forhold til aktivitet på steder som Facebook og Twitter. Kanskje er det ikke så viktig at det er Kristin Halvorsen selv som må oppdatere statusmeldingene på Twitter heller…

Så er det klart at det er forskjeller på USA og Norge. I USA står pengeinnsamling mer sentralt, ressursene er flere og forholdene er større.

Likevel tror jeg kanskje nettopp at kommunevalgkampen om to år kan være rett valg å utnytte nettet og de sosiale mediene. Men partiene må nok starte valgkampen på nett tidligere enn en måned før valget.

Keep it real, keep it local kan kanskje være noe å strekke seg etter?

Boka gir for øvrig også mange tips som ulike organisasjoner kan dra nytte av i sin strategi overfor sosiale medier.

Categories: Blogg Tags: , , ,
Tag cloud widget powered by nktagcloud