Arkiv

Poster tagget med ‘facebook’

Facebook som en skjult mikrofon

17 februar 2011 Ingen kommentarer

Denne uken så vi det igjen – Facebook-oppdateringer som vekker nasjonal interesse. Først var det en sensor ved Universitetet i Bergen som skrev nedsettende om eksamensoppgaver lektoren rettet. Deretter ble varaordføreren i Aure avslørt for å ha skrevet rasistiske kommentarer om den norske MGP-vinneren Stella Mwangi.

Privat eller offentlig?

Spørsmålet om Facebook er offentlig eller privat lurer gjerne bak slike saker. På Facebook er det relativt vanlig å lukke profilen sin i større eller mindre grad slik at ikke alle og enhver har innsyn i det som skrives på «veggen». Uavhengig av om profiler er lukket eller ikke lekkes det fra tid til annen kontroversielle kommentarer fra brukeres Facebook-vegg.

For å vurdere offentlighet eller ikke kan en innfallsvinkel være å se på ulike pressevurderinger.

Relativt liberal Facebook-sitering

Pressens Faglige Utvalg (PFU) konkluderte i fjor med at en Tromsø-nettavis ikke brøt god presseskikk for å ha sitert fra en statusoppdatering fra en lukket profil. Det skal legges til at klager i saken hadde 2.500 «venner» på Facebook, og at han vurderte seg selv som en offentlig profil i byen.

I en annen sak godkjente PFU at en lokalavis på Sørlandet brukte bilder fra en åpen Facebook-gruppe. Begrunnelsen var at interessentene selv hadde søkt offentligheten ved å opprette gruppen.

Det danske Pressenævnet, som tilsvarer PFU, har hatt flere Facebook-saker oppe. Fellestrekket er at det går et skille mellom åpne og lukkede profiler. Medier har ikke fått kritikk for å bruke bilder fra åpne profiler. Avisen Ekstrabladet fikk imidlertid kritikk for å ha gjengitt sitater fra en lukket Facebook-profil, selv om vedkommede var den danske statsministerens bror.

Lukkede profiler

Betyr dette at Facebook er offentlig eller ikke? For det første ser det ut til å gå et skille mellom åpne og lukkede profiler. Vil du være sikker på å holde Facebook-profilen din privat bør du sette deg inn i begrensningsmulighetene på tjenesten.

Profesjon eller posisjon

Den andre faktoren er hvem du er. Det vil si hva slags stilling eller posisjon du har. Varaordføreren er et eksempel på at du representerer et parti, og at det kan få nasjonal interesse når ledende politikere i et parti avviker fra partiets politiske linje.

Eksempelet med sensoren er mer knyttet til at man oppdaterer Facebook med kommentarer som er knyttet til jobben man utøver. Facebook-brukere bør være varsomme med å kommentere om arbeidsgiver. Stadig flere arbeidsgivere innfører regler for de ansattes bruk av sosiale medier. Et eksempel på en regel som ofte går igjen er at det slett ikke er alle ansatte som kan uttale seg på vegne av arbeidsgiveren.

Det jeg syns er fascinerende med sakene fra Bergen og Aure er at de faktisk dreier seg om noen skarve bokstavtegn på Facebook som vekker nasjonal interesse. Om sensoren hadde sagt det samme i en lønsj eller vennemiddag hadde det neppe vekket lignende interesse. Varaordføreren er jeg litt mer i tvil om, men det skal vel mye til for om en middagsvenninne ville lekket en lørdagskommentar til nasjonale medier.

Den moderne skjulte mikrofonen som dokumentasjon

Hva er det så med Facebook som muliggjør den nasjonale «sprengkraften»? Jeg tror det dreier seg om det å bli tatt på fersken, det vil si at Facebook gjør det så mye lettere å dokumentere tilkjennegjorte holdninger. Derfor må folk generelt, men særlig mennesker i bestemte posisjoner tenke seg nøye om hun eller han ville sagt det samme offentlig på et torg som publiseres på Facebook.

Det bringer meg over på analogien til nettsamfunn. Dokumentasjonen i form av et skjermbilde fra Facebook med en rasistisk kommentar fra en varaordfører er som en moderne utgave av en skjult mikrofon, som dokumentasjonsform.

I 2007 var det nettopp en ekte skjult mikrofon som rammet en annen Høyre-politiker. Torill Fiskerstrand trakk seg fra alle politiske verv fem dager før valget etter å ha gitt rasistiske ytringer til det hun trodde var en brun velger, men som i virkeligheten var en P3-reporter.

Forskjellen er at det nå er dine egne «venner» som har på seg den skjulte mikrofonen…

Følg meg på Twitter på @glennsjo.

Sosiale medier som katastrofemedier

12 januar 2011 3 kommentarer

Offentlige myndigheter i den australske byen Brisbane, og i delstaten Queensland, har tatt i bruk de sosiale mediene Facebook og Twitter i den aktive kommunikasjonen om den pågående flomkatastrofen i området.

Hyppige oppdateringer

Avliver myter

Avliver myter: Suncorp er en sportsarena som mange innbyggere er opptatt av.

Myndighetene bruker Facebook- og Twitter-kontoer for blant annet å spre informasjon om savnede, flomadvarsler, evakueringsruter, gi helseadvarsler og mye mer.

Twitter-kontoen @QPSMedia, som tilhører delstatens politidistrikt, gir blant annet offisielle politi-rapporter om antall døde og savnede. Kontoen henter blant annet oppdateringer fra politiets Facebook-side.

Avliver myter

Politiet bruker også de sosiale mediene for å avlive myter som raskt får spre seg blant befolkningen i det berørte området. Gjennom Twitter-emneordet #mythbuster kan brukere med internett-tilgang (og strøm!) sjekke om det er hold i ryktene som løper i byen.

Også Brisbane kommune bruker Twitter (@brisbanecityqld). Denne kontoen fører i større grad enn @QPSMedia dialog med andre Twitter-brukere. Kontoen gir for eksempel oppdateringer på endringer i byens tjenestetilbud, og søker frivillige til å stable sandsekker.

Opptil 150.000 følgere

I skrivende stund har de to Twitter-kontoene hver for seg mellom 6.000 og 10.000 følgere. På Facebook følger enda flere. Over 150.000 liker Facebook-kontoen til politiet, mens knappe 7.000 liker Facebook-kontoen til kommunen.

Politiet og kommunen bruker altså to sosiale medier sammen. Korte meldinger postes gjerne begge steder, men Twitter-brukere kan følge linker til utfyllende informasjon på nettsamfunnet Facebook.

Evakuering

"Har internett, ikke telefon". Men det tok tre timer før politiet svarte...

Katastrofemedium

Myndighetenes bruk av sosiale medier under flommen er glitrende eksempler på bruk av sosiale medier under spesielle hendelser, som en katastrofe.

Det kom ikke minst til syne da de to Twitter-kontoene kommuniserte åpent seg imellom for å evakuere en person som hadde internett-tilgang, men ingen telefonforbindelse.

Deling like viktig som samtale

Jeg vil likevel hevde at katastrofekommunikasjonen på Facebook og Twitter viser at delefunksjonen er vel så viktig som samtalefunksjonen på sosiale medier (det tok f.eks. tre timer før politiet svarte kommunen i bildet til høyre). Årsaken er todelt.

Informasjonsspredning

For det første er det åpenbart at det har stor verdi at Facebook- og Twitter-brukere i Brisbane har stor nytte av oppdateringene. Informasjon spres effektivt, og kan potensielt nå mange mennesker og flere målgrupper.

Myndighetene bruker de sosiale mediene nemlig også som pressekanaler til tradisjonelle medier. Der kan aviser og andre etablerte medier lese statistikk og se når det arrangeres pressekonferanser der de opplyser om antall døde og savnede.

Begge de to målgruppene (befolkning og tradisjonelle medier) får løpende og umiddelbare oppdateringer om flomkatastrofen.

Stemmekakofoni

Den andre årsaken til at deling er viktig er at svært mange brukere på Twitter og Facebook reposter, spør og svarer direkte til Twitter-kontoene – særlig til politiet. Det fører til en overkommunikasjon og en kakofoni av stemmer. Politiet har neppe kapasitet til å overvåke denne strømmen.

Samtale ikke alltid idealet

Jeg mener katastrofekommunikasjonen i Brisbane derfor er et eksempel på at samtale og dialog ikke nødvendigvis alltid er idealet i sosiale medier.

Søker du løpende informasjon om evakueringsmuligheter bør du følge kontoene på Twitter.

Savner du noen bør du kontakte Røde Kors.

Følg meg på Twitter på @glennsjo.

Facebook som et vennverk

27 mai 2010 Ingen kommentarer

Og da i samme betydning som et vannverk – ikke tannverk, eller venneverk, for den saks skyld.

Det er medieforsker danah boyd som tidligere i mai sammenlignet Facebook med slike nytteselskaper, som ofte er i en monopollignende konkurransesituasjon. boyd (som skriver navnet sitt med liten forbokstav) påpeker at nytteselskaper ofte blir regulert, og at Facebook også kan «risikere» dette dersom de ikke er villig til å lytte til brukerne sine.

Facebook har vært utsatt for omfattende kritikk og press denne våren – en kritikk som har tiltatt den siste måneden. I desember gjorde Facebook endringer i innstillingene sine som blant annet førte til at brukernes statusoppdateringer kan bli offentlig publisert. I år har de i tillegg åpnet for å dele personopplysninger med enkelte tredjeparter, som blant annet Microsoft, som eier en andel av Facebook.

Facebook har nå nær 500 millioner brukere på verdensbasis og har nytt svært godt av nettverkseffekten. Denne effekten bidrar også til at mange av brukerne finner det vanskelig å deaktivere eller slette kontoen sin fordi de opplever en stor verdi av å være der til tross for problemene knyttet til personvern.

Et annet problem er at mange brukere overhodet ikke er klar over at de kanskje deler statusoppdateringer med hele verden. Det har altså oppstått en informasjonskløft blant Facebook-brukerne mellom de som er klar over disse utfordringene, og de som overhodet ikke er klar over dem. En annen akse av informasjonskløften går mellom de som er klar over utfordringene, men som ikke vet hvordan de skal sette opp innstillingene for å beskytte seg, og de som faktisk klarer å manøvrere i Facebooks hittil kompliserte innstillinger.

Så svarte da også Facebook-general Mark Zuckerberg på kritikken på washingtonpost.com på mandag. Facebook handler om deling og åpenhet, sier han, men han lovte å gjøre innstillingene enklere. I løpet av den neste uken rulles de nye innstillingene ut for brukerne.

Jeg syns Zuckerbergs svar bærer preg av bortforklaring og et mål om å bare bremse kritikken da han unnskylder seg med at Facebook startet som et hybel-prosjekt og at selskapets utvikling har gått svært raskt. Samtidig som han svarte på kritikken om kompliserte innstillinger, unnlot han å svare tydelig på kritikken om hvor mye Facebook deler med tredjeparter, selv om han skrev at selskapet aldri selger personopplysninger.

Datatilsynet har nå varslet at de skal se nærmere på hvordan Facebook står seg i forhold til norsk lovgivning. Når personer oppretter en profil på Facebook godtar de blant annet at eventuelle tvister skal avgjøres i en føderal domstol i Santa Clara i California. Datatilsynet vil avklare om norsk lov skal gjelde ettersom selskapet retter seg til norske brukere, blant annet ved å tilby sidene på norsk.

Datatilsynet bør alliere seg med lignende utenlandske aktører. De kan jo begynne med å forankre det i Skandinavia. Veien til EU blir også enklere ved å få danske og svenske personvernmyndigheter med på laget. Som kjent tok Forbrukerrådet kampen mot kopisperren Apple hadde på sanger i Itunes. Forbrukerrådet fikk støtte i EU, og for et år siden bøyde Apple av.

Som jeg skrev ovenfor ruller Facebook enklere personverninnstillinger de kommende dagene. Facebook prøver å lette presset mot dem, men fortsatt er det mange utfordringer knyttet til hvordan nettsamfunnet opptrer. Nettvett.no sier på aftenposten.no i dag, 27. mai, at det fortsatt er en lang vei å gå før vi vet at personlige opplysninger ikke kommer i gale hender.

danah boyd skriver om konseptet «radikal gjennomsiktighet» som blir beskrevet i en kommende bok av David Kirkpatrick om Facebook. Dersom dette er et mål for Facebook vil selskapet sikkert fortsette å utfordre personvernet i framtiden. Facebook kan balansere mellom grensen der brukerne gjør opprør og der politikerne tar initiativ til å regulere selskapet.

I den saken er det nok trygt å gjette på denne konklusjonen: To be continued.

Categories: Blogg Tags: , ,

Stoltenbergs Twitter-ordskyer

19 april 2010 7 kommentarer

Før helga, og fram til lørdag kveld, skjedde det. Som følge av vulkanutbruddet under isen på Island ble statsminister Jens Stoltenberg forsinket på sin reise hjem fra USA. Da bilturen hjem til Norge startet fra Basel fant han også tid nok til å utforske sosiale medier mer. Plutselig eksploderte aktiviteten til Stoltenberg på Twitter og Facebook. Fra Stoltenberg landet i Madrid fredag morgen, og fram til han sa god natt vel hjemme i Norge lørdag kveld, postet han totalt 84 statusoppdateringer på Twitter.

Se ordskyene lenger ned på siden.

Ettersom jeg sysler litt med politikeres bruk av sosiale medier til masteroppgaven min, ble jeg litt nysgjerrig på denne bruken, som har fått mye oppmerksomhet i mediene de siste dagene. Jeg ble nysgjerrig på hvilke temaer Stoltenberg twittret om, hvem som fikk svar og hvor av det som var politikk. Jeg har ikke fått sett så nøye på disse spørsmålene ennå, men jeg har klart å få fram noen illustrasjoner på bruken.

Fra Stoltenberg postet «Vi har nå kommet til Madrid», og fram til han skrev «En lang dag er snart slutt. Satser på en liten skitur i Nordmarka i morgen. Ekspertene sier det er nok snø. Holder dere oppdatert» lørdag kveld, ble det postet 953 meldinger på Twitter som enten inneholdt @jensstoltenberg, eller som ble postet av Stoltenberg selv.

Mange av meldingene er naturligvis retweets, lenker eller løse meldinger. Men Stoltenberg fikk også mange direkte spørsmål. Hele 359 av meldingene var rettet direkte til Stoltenberg (kodet som at meldingen startet med @jensstoltenberg). Stoltenberg svarte på 15 prosent av dem, 55 i tallet. 12 av de 55 meldingene fra Stoltenberg gikk for øvrig til journalister eller andre mediefolk, som redaktører eller PFU-medlemmer.

Ordskyen under viser hvilke ord som ble mest brukt i samtalen som gikk mellom alle som brukte uttrykket @jensstoltenberg, samt fra Jens Stoltenberg selv.

Ordsky for alle meldingene

Som vi ser er det mye iPad (71 ganger), Norge (78) og omtale av bilturen gjennom Europa. Mange ønsket også god tur på reisen. De mindre ordene i skyen, som asken ble nevnt 19 ganger. For de som lurer gjelder Maddow omtale av Stoltenbergs tweets i det amerikanske tv-showet til Rachel Maddow. Alle linker, @brukernavn og vanlige norske ord er for øvrig fjernet fra ordskyen.

Under kan du se en ordsky med kun Stoltenbergs tweets.

Ordsky for @jensstoltenbergs tweets. Se flere størrelser på Flickr.

Som vi ser var det mange hyggelige takk som ble sendt. Mye omtale av Norge, og ikke like stor fokus på Ipad. Årsaken til at @jensstoltenberg ble «mye» brukt (fire ganger) er at statsministeren også retweetet meldinger, samt at han korrigerte sin egen rådgiver, @tgeriksen, sin tweet om hvor de var på et tidspunkt.

Som vi ser er det også ganske mye politikk. Jernbane, Island og bevilgningene er mye nevnt. Sistnevnte ofte i sammenhenger med hva regjeringen har gjort.

Twitter får mye oppmerksomhet i mediene, men det er viktig å ikke glemme Facebook heller – selv om det er vanskeligere å se nærmere på dataene der på grunn av mengden. Facebook-meldingen «Hjemme om 5 minutter. Takker alle som har holdt meg med selskap på den lange reisen. Tenker på alle som fortsatt sliter med å komme hjem» fra Stoltenberg hadde søndag kveld over 100 kommentarer og over 500 «tomler opp».

Såvidt jeg kunne se er det imidlertid større sjanse til å få direkte svar fra Stoltenberg på Twitter enn på Facebook. Jeg kunne ikke se at Soltenberg svarer i kommentarer-feltet på Facebook.

Dataene ble samlet inn søndag 18. april 2010 gjennom søkestrengen «jensstoltenberg» i verktøyet The Archivist. Totalt 953 statusoppdateringer utgjør utvalget av Twitter-poster i tidsrommet 16.04.2010 kl. 08:46 til 17.04.2010 kl. 23:58.

Påskelesing – Keen og Shirky

1 april 2010 Ingen kommentarer

Denne uka har jeg somla meg til endelig å lese de populærvitenskapelige bøkene ”The Cult of the Amateur” av Andrew Keen og ”Here Comes Everybody” av Clay Shirky. Jeg ble mest imponert av sistnevnte.

Da jeg leste Shirky ble jeg virkelig engasjert. Han forklarer de sosiale verktøyene på nett gjennom mange interessante konsepter, som the Birthday Paradox, Small-World network og sosial kapital, samt kognitiv dissonanse (uten å bruke begrepet eksplisitt). Det er en veldig god bok som setter leseren i bedre stand til å forstå hvilke forandringer sosiale nettverk medfører. Likevel savner jeg at en forfatter, som tross alt er professor ved et universitetet, kan nevne kilder, som Leon Festinger og Mark Granovetter som bidragsytere til flere av teoriene. Boka må imidlertid anses som et populærvitenskapelig bidrag, noe som i og for seg også var befriende under lesingen.


Et fenomen Shirky omtaler er såkalte flash mobs. Her en video fra hovedjernbanestasjonen Grand Central i New York City.

Sofaaksjonismen

Når jeg blir engasjert som leser betyr det gjerne at jeg ser reelle eksempler konsepter, teorier eller begreper kan overføres til. Shirkys konsepter kan for eksempel brukes som analyseverktøy på slike eksempler. Her er ett: I nettmediene kan vi ofte lese omtaler av Facebook-grupper som protesterer for eller mot noe. Senest ut er Facebook-gruppen til støtte for de norske curlingguttas fargesprakende bukser. I fjor meldte NRK at «ingen møtte på storaksjon mot NRK» (som NRK-ansatt var jeg der selv, faktisk). En Facebook-gruppe med 200.000 medlemmer mot tv-lisensen hadde varslet aksjon, men ingen møtte altså – og gruppens stifter gikk under jorda da NRK prøvde å få en kommentar fra ham om fraværet.

Dette er hva jeg kaller sofaaksjonisme (burde kanskje bytte begrep til sofaprotester), og er et eksempel på samarbeid (cooperation) i Shirkys terminologi. Samarbeidet gir nemlig gruppeidentitet og setter medlemmene i stand til å kommunisere med hverandre via gruppen.

Misforholdet mellom antallet medlemmer av Facebook-gruppen og antall fremmøtte på aksjonsdagen kan med Shirkys perspektiver forklares med at det koster lite (lave transaksjonskostnader) å melde seg inn i gruppen. Men for at gruppen faktisk skal oppnå målet sitt må de opp på et høyere nivå, kollektiv handling, som krever mer av medlemmene. Facebook-gruppen kobler sammen folk med samme mening, men den øker ikke den nødvendige dybden mellom medlemmene til at de føler et større ansvar for å delta på aksjonen.

Lurt av Keen

Boka av Andrew Keen ga meg ikke like mye som Shirkys. Som leser følte jeg meg rett og slett litt lurt da Andrew Keen i siste kapittel (kapittel 8, Solutions) nyanserer det han har argumentert for tidligere i boka. Dermed opplever jeg at Keen tar i bruk store ord, og at han må skrike, for i det hele tatt å bli hørt. De to bøkene sett i sammenheng er det for øvrig lettere å ta stilling til Keens bok enn til Shirky.

Keen har mange viktige poenger, og da nyansene til slutt kommer fram finner jeg det også enklere å være enig i hele rekken av hans resonnement. Jeg mener likevel at han i for stor grad ser helt bort fra positive effekter av utviklingen. Til tross for dette mener jeg at synspunktene, og advarslene hans, er viktige, og nødvendige, i en ellers veldig teknologioptimistisk medietid.

Tag cloud widget powered by nktagcloud