Arkiv

Arkiv for september 2009

Notiser 2

23 september 2009 Ingen kommentarer

I helga var jeg i Stockholm, men jeg kan med en gang avkrefte min delaktighet i det som skjedde i grannehovedstaden i dag tidlig. Derimot har jeg funnet en ny hobby på reiser. Noen samler jo på gater, andre samler på flyplasser, atter andre på kommuner. Jeg har nå funnet min egen nerdenisje; kringkastingshus! Så langt i samlingen har jeg Marienlyst i Oslo, DR-byen i København, kringkastingshuset i Sarajevo. Nå har jeg også TV4, SVT og SR i Stockholm på lista 😉


Delvis på reisa over leste jeg også ut «Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug. Det er jo en gammel bok, men da jeg så den på stuebordet hjemme hos mamma for noen uker siden kom jeg på at jeg hadde hørt den tittelen før. Da jeg stod i bokhandelen for å kjøpe notatbøker kom jeg tilfeldigvis på boktittelen, og fikk rasket den med. Det var en altoppslukende bok som anbefales sterkt. Den gir noen øyeåpnere også selv om sommerfuglmafiaen blir litt vel absurd mot slutten. Det som fascinerte med historien var hvordan handlingen ble drevet intenst framover. Ikke så mye miljø- eller personskildringer som i Nesbøs krimbøker, og det var det godt å få en pause fra nå. Det skal visstnok bli film av Gert Nygårdshaugs bok senere.

Categories: Blogg Tags:

Medievalgkamp i Tyskland

22 september 2009 Ingen kommentarer

For en drøy uke siden gjorde valgresultatet ende på valgkamp i Norge i 2009. Men fortsatt er det kamp om makta nede på kontinentet – i Tyskland. 27. september holder Tyskland valg til Forbundsdagen.

Flere av oss fulgte valgkampen i sosiale medier tett i Norge. Foreløpige inntrykk fra Norge er at det var store variasjoner på hvordan partiene og politikerne brukte sosiale medier. Siv Jensen var en av de mest aktive på Facebook, ikke minst gjennom å besvare spørsmål. Jens Stoltenberg brukte Facebook annerledes ved å  legge ut flere enveisbeskjeder og videoer.

65.000 visninger på Youtube

Tyske kristeligdemokratiske CDUs Angela Merkel bruker Facebook også, men hun bruker den mer som Obama – ved å invitere til valgarrangementer. Hun legger også ut bilder og videoer, men svarer sjelden på meldinger fra velgerne. Merkel har i tillegg en offisiell nettside som Bundeskanzlerin, men jeg kan ikke finne noe sted hun blogger.

CDU har også en Youtube-konto som er veldig profesjonell. De publiserer ganske hyppige videoer, og den siste uka spenner visningene fra noen hundre og opp til 8.500. Den nest mest sette videoen har 65.000 visninger, og ble publisert for to uker siden. Men på Twitter er det mest enveis utsending.

Merkel har lært av Sponheim

Som de norske partiene har CDU både en kampanjenettside, og partisiden. I tillegg har Angela Merkel sin egen side, der velgerne finner lenker til Facebook-profilen hennes, videoer og informasjon fra hennes valgkrets. I motsetning til Lars Sponheim har hun altså ikke glemt hvor hun kommer fra…

Alliansepartner synligere på sosiale medier

Tyske kristeligsosialistiske CSU er i union med CDU, og har derfor Angela Merkel som kanslerkansidat. CSU har satset på en enkel nettside, men har et sterkere fokus på sosiale medier. På Facebook har partiet en nettside der de hovedsakelig publiserer notiser om hva de står for. Flickr-siden har ikke blitt oppdatert siden 9. september, og på Twitter er det mindre dialog enn det Jens Stoltenberg hadde.

Opposisjonens tre ansikter

Opposisjonen består av sosialdemokratiske SPD og deres kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier. SPD gjør meg litt forvirra gjennom å kjøre intet mindre enn tre portaler; hovednettside, «alternativ side» og en side med fokus på kanslerkandidaten Steinmeier, der han også blogger.

Har aktivitet på Facebook

Her lenker de til både Steinmeiers og partiets Facebook-sider. Etter en overfladisk kikk virker Steinmeier å benytte mer tradisjonelle statusoppdateringer, og å ha litt aktivitet med respons og kommentarer. Her er det en blanding av valgmøteinformasjon og partiets standpunkter.

Ingen Twitter-dialog

Heller ikke «spdde» på Twitter later til å bruke så mye dialog, etter at jeg også har gjort et søk på Twitter. Her er det mest enveis. De har noen gode bilder på Flickr, men de deler dem ikke. For øvrig er de sosiale mediene litt utilgjengelige ved at boksene på høyre side på wahlkampf09.de flytter på seg når man fører musepekeren over dem.

Både Merkel og Steinmeier er også på det tyske sosiale studentnettstedet studiVZ.de.

PS: Valgmålingene viser at Merkel går mot gjenvalg, og at SPD kan få tidenes dårligste oppslutning. I dag er CDU/CSU og SPD i koalisjon i Forbundsdagen, men Merkel håper å kunne kaste ut SPD etter valget. Les mer om en måling publisert på mandag her.

Categories: Blogg Tags:

Tv-kriminolog satte ut fella

21 september 2009 Ingen kommentarer

Et rystende mord har den siste uka blitt opprullet i Sverige. Mats Alm er nå siktet av politiet for å ha drept sin blivende kone, Linda Chen.

Etter å ha tilbragt de siste dagene i Stockholm har jeg fått med meg en interessant medievinkling i saken: Tv-kriminologen Leif G. W. Persson klarte nemlig å lure Mats Alm i en felle med frittalende uttalelser i media.

Saken begynte den 1. august da Linda Chen, som syv dager senere skulle giftet seg med Mats Alm, ikke kom hjem fra det brudgommen beskriver som en tur på byen. Neste morgen melder Mats Alm bruden for savnet. Siden det har han stått fram på tv og i aviser med sin hjerteskjærende historie.

Forrige tirsdag tok saken en ny vending da også Mats Alm forsvant. Tre dager senere, sist fredag, dukker en brannskadet Mast Alm opp i skogen i nærheten av det brannskadede liket av Linda Chen.

Så, hva er medievrien i denne saken? Jo, at tv-kjendisen Leif GW, som han kalles i Sverige, har uttalt seg i media om hvem som er gjerningspersonen på basis av statistikk.

I sesongens første utgave av det svenske TV3-programmet Efterlyst (velg Efterlyst, sesong 39 og 2009-09-02 og spol til cirka det syvende minutt) den 2. september ser svenskene en gråtkvalt Mats Alme fortelle sin historie. I samme program uttaler tv-kriminologen Leif G.W. Petersson seg om forsvinningen:

– Mer enn 90 prosent av de kvinner som forsvinner har gjort det frivillig, og de kommer tilbake i live. Mindre enn en tiende prosent er døde, og de vanlige dødsårsakene er i tur og orden, i den alderskategorien som hun er; selvmord, (…) eller hastig inntruffet sykdom.

– Så fins det da særskilte omstendigheter som kan forandre de utsprungne sannsynlighetene. Og her fins det jo en del saker. Hun har jo vært borte i  drøyt en måned. Hun har ikke tatt med passet, hennes konto er urørt, hun har en fast jobb og hun skal gifte seg innen en uke.

– Dette øker da sannsynligheten for at det ikke er en frivillig forsvinning. Noe har hendt, at hun har blitt mordet for eksempel. Den sannsynligheten er betydelig høyere enn en prosent.

– Jeg har også mine bestemte forestillinger om hvor man kan finne gjerningsmannen, men det kan vi kanskje komme tilbake til.

Nå viser det seg altså at Leif GW allerede for over 20 dager siden hadde lyst til å antyde at politiet burde rette mistenksomheten mot Mats Alm.

10. september publisert ment.se et intervju med Leif GW der han i klartekst peker ut Mats Alm som gjerningsmann, dog uten å si det eksplisitt:

– Då kommer hennes karl och sitter och gråter i Efterlyst studion. Han berättar att hon inte har tagit med sig sitt pass när hon försvunnit. Mobilen är tyst, inga uttag på kortet. Och så sitter han där och jönsar. Då är det klart att jag får dåliga vibbar. Han berättar om att han är orolig att hon kanske har blivit mördad. Redan där blir man jävligt skeptisk, för är de oskyldiga så brukar just det scenariot vara det sista man ens vill föreställa sig. En oskyldig är totalt jävla ointresserad av att sitta och lipa i en tv soffa.

– Men de som har begått brott, de tror att det här är jättesmart. Men han lurar inte en käft. Vi har statistiken som visar att i nio fall av tio, är det just de som har gjort det. Vi är inte hundra på vad som har hänt men när vi hittar kroppen är det en viss person som givet får besöka polishuset, och det är den här karln.

Politiet hadde ikke mistanke mot Mats Alm, men det kan se ut til at Leif GWs uttalelser uttløste handlinger fra brudgommen. Spekulasjonene i avisene går ut på at han måtte skjule liket da han fikk mistanke mot seg.

Nå er ikke Mats Alm dømt ennå, men politiet har altså siktet ham. Og for den allmenn leser virker det som Leif GW gjorde den jobben ingen andre tør å gjøre. At han pekte ut Mats Alm ved hjelp av statistikk har skapt reaksjoner. Bloggeren Gubb-Jan, som skriver på dalademokraten.se, reagerer slik at han beskylder ment.se for ikke å ta godt nok redaktøransvar ved å publisere GWs uttalelser:

INGEN av de ansvariga utgivare jag haft tid att prata med skulle ens överväga att publicera vad Persson säger i ment.se-intervjun
Det går att klargöra statistiska sannolikhetsprinciper i liknande sammanhang utan att förnedra och förlöjliga en utsatt person. Jag har själv flera gånger pratat med Lindas sambo om just det här. Låtit honom kommentera det. Han är väl medveten om att statistiken talar mot honom.

Ment.se har skrevet et omfattende forsvarsskrift for at de publiserte mistanke som Leif GW rettet mot Mats Alm. Det er kanskje typisk at det er mindre nett-tidsskrift som nettopp publiserer noe sånt, og argumenterer allerede i andre avsnitt med at siten satte leserrekord med artikkelen. Videre skriver de:

Om någon tror att det finns någonting som heter objektiv journalistik, kan denna någon ta och tänka om nu.

Den uppfanns på 40-talet, men vi lever inte på 40-talet längre.

Men vad Gubb Jan inte hade gjort, enligt honom själv, var att låta svenska folket få veta vad GW trodde om Linda Chens mystiska försvinnande.

När jag däremot efter intervjun satte mig ner för att skriva min artikel, fann jag det omöjligt att inte berätta om just de här misstankarna. Här hade jag suttit framför Sveriges mest kända professor i kriminologi; en man som varit involverad i bland annat IB-affären, Bordellhärvan, det ännu ouppklarade Palmemordet och Da Costa-mordet. En man som jobbat med kriminologi i trettio år.

En man som just förklarat för mig att ”han lurar inte en käft”.

Jag valde att berätta om GW:s misstankar. Självklart finns det gränser; moral och etik inom journalistik. Men journalistik ska också avspegla samhället.

Det var efter publicering som flera stormedier började nappa på Ment.se:s artikel. Kanske främst för att de själva inte hade vågat spekulera i vad som hänt med Linda Chen, på samma sätt som Ment.se gjorde. Skönt att ha en källa att hänvisa till. Skönt att inte vara den som ”sade det”. Även Mats Alm gick ut med ett litet svar på tal. Han kände sig utpekad av GW, sade han.

Det store, åpne spørsmålet blir dermed: Er det riktig av et nettsted å publisere mordbeskyldninger basert på statistikk og magefølelse fra en person som kriminiolog Leif G. W. Persson?

Categories: Blogg Tags:

Misforstått om sirkus

14 september 2009 Ingen kommentarer

I en kommentar på e24.no i dag skriver Hallstein Bjercke, som er nestleder i tankesmia Civita, at NRK har gjort magaplask med årets valgsendinger sammenlignet med TV 2. Ifølge Bjercke har NRK «gått fra brød og sirkus til bare sirkus».

Med en sånn utblåsing må jeg spørre hvor Bjercke har vært i de øvrige valgkampene i dette årtusenet. Både TV 2 og NRK har etter min mening nettopp gjennomført årtusenets hittil beste valgkampdekning, og tatt et skritt tilbake fra det som nettopp tidligere var mer sirkus enn brød.

Ved tidligere valgkampers folkemøter har den politiske debatten blitt «pakket inn» i mye utenompolitisk pjatt. Det har vært musikkinnslag og det har vært karrikaturtegninger. I 2001 kom daværende TV 2-sjef Kåre Valebrokk inn for å kommentere en debatt like etter at den var avsluttet. Ei av de kvinnelige debattantene den gangen fikk regelrett beskjed om å «skjerpe seg».

Joda, det har vært underholdende innslag i NRKs valgsendinger i år også. Petter Schjerven er nevnt, og det er delte syn på de innslagene, som ikke har vært mine favoritter. Heldigvis har NRK vært konsekvente på å understreke at dette er slik «Petter Schjerven ser på partiet». Før og etter fredagens partilederdebatt var det igjen musikkinnslag, men jeg syns ikke det tok fokuset bort fra politikken i de 85 minuttene mellom trekkspillet til Guro von Germeten.

Når det gjelder velgerpanelet er det blant mange delte meninger om det også. Personlig er jeg blant dem som syns dette var et bra kompromiss mellom det å trekke inn vanlige velgeres synspunkter (enquete) og det å gi det et visst alibi for at det har sin plass på skjermen.

Debatt om kriminalpolitikk på NRK

Både NRK og TV 2 har hatt svært gode valgsendinger i år. NRK har gitt valget bred dekning, blant annet med debatter av diverse politiske saker i forkant av partilederutspørringene. Det har vært spennende å trekke temadebattene ut av Marienlyst, og også gi dem debattene gjelder et ansikt og en rolle i debatten – ikke minst slik vi så det under debatten fra et fengsel i Oslo.

TV 2 har hatt en fenomenal utspørrer i Pål T. Jørgensen. Utspørringen av FrPs Siv Jensen vil stå igjen som det mest severdige. Nykomlingen «Din neste statsminister» var også interessant, og ga bred plass for mye politikk. Men at Oddvar Stenstrøm i år har vært en «kanon» av en debattleder er jeg uenig i. Der i gården har debattene til tider vært unyanserte, og populære spørsmål har fått dominere etter min mening.

Det blir utrolig urettferdig å bruke ord som «mageplask», og å si at det er mer sirkus enn brød, om NRKs valgsendinger i år. Jeg har sett det tidligere, og tror ordbruken er symptomatisk for kommentaren på nett. Forfatterne må skrike mest mulig og vise avvikende meninger for å stikke seg ut blant alle stemmene som mener noe på nettet. Jeg mener at de store ordene blir overskyggende for et mer nyansert budskap som gir et riktigere bilde.

Men skal vi likevel ta Bjercke på ordet har jeg en utfordring: Gå tilbake og se på valgsendinger fra de tidligere valgkampene, Bjercke, og fortell oss hva du ønsker tilbake!

Med på veien skal du få to forslag til bøker som du kan kikke i, og deretter se opp mot årets valgkamp. Den medialiserte politikken av Toril Aalberg og Anders Todal Jenssen, og I valgkampens hete av Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud.

Categories: Blogg Tags: , ,

På innsiden av Obama-kampanjen

13 september 2009 Ingen kommentarer

I helga har jeg lest boka Yes We Did – An Inside Look At How Social Media Built the Obama Brand av Rahaf Harfoush. Forfatteren meldte seg som frivillig da det gjenstod tre måneder av presidentvalgkampen i fjor. Boka tar leseren med på en reise fra hvordan Obama-leiren bygde opp presidentkandidatens identitet på nettet i 2007, og fram til overgangsperioden etter at Barack Obama var valgt til president.

Jeg leste boka med øyne gjennom den norske valgkampen. Uten å ha detaljkunnskap om hvilke nettstrategier de norske politiske partiene har, tør jeg likevel påstå at de har en lang vei å gå når det gjelder valgkamp på nett. I Norge virker det for eksempel som politikerne føler et press om at de må være tilstede på ulike sosiale medier, men uten at de egentlig har noen gjennomtenkt strategi bak det.

Yes We Did av Rahaf Harfoush

For Obama var alt gjennomtenkt til det minste. Hovedstrategien bak nettkampanjen var å omforme online engasjement til offline engasjement. Nettet, og de sosiale mediene, var på flere plan verktøy for å oppnå dette. Keep it local, keep it real var et mantra. Og til slutt stod innsamling av penger svært sentralt. Ofte ble for eksempel e-post-utsendelser avsluttet med en oppfordring om å gi et pengebidrag til Obama.

Obamas nettkampanje var organisert i flere avdelinger. Innenfor Online Organizing hadde de avdelinger som New Media Design Team, Email Team, External Online Organizing and Mobile, og et bloggeteam.

Hovedaktiviteten var organisert gjennom den viktige bloggen på barackobama.com. Den skapte en hyppig oppdatert nyhetsstrøm, og publiserte blant annet også e-postene som ble sendt ut. På bloggen ble også frivillige og bidragsytere portrettert om hvorfor de støttet Obama.

De sosiale mediene ble brukt slik at aktivister kunne nå ut til sitt eget private nettverk. En Iphone-applikasjon holdt oversikten over hvilke venner i kontaktlista som ikke hadde blitt ringt for å spre Obamas budskap. På nettsiden var det også et verktøy der frivillige kunne hente ned ringelister og ringe hjemmenfra.

Sentralt i Obama-kampanjen var å ha en lav list for å la folk engasjere seg. I første rekke ble frivillige utfordret på å ringe fem venner eller samle inn 100 dollar. Da de frivillige klarte målet, ble det hevet.

Her i landet har de politiske partiene gjerne «aktiver deg»-knapper på hjemmesidene. Men barrieren blir kanskje litt høy da innmelding omtrent alltid er det første skrittet du må gjøre.

Spesielt i Obama-kampanjen var også at de bygde sitt eget sosiale nettsted på my.barackobama.com. Her kunne medlemmene registrere aktiviteter, holder oversikt over hvor mye penger de hadde samlet inn eller skrive blogger. Matoppskrifter ble delt, studentforeninger opprettet, og lokale dugnader og valgmøter var blant tingene som ble arrangert.

Jeg tror de norske partiene har en lang vei å gå for å profesjonalisere nettkampanjene sine, og også ha mer gjennomtenkte strategier i forhold til aktivitet på steder som Facebook og Twitter. Kanskje er det ikke så viktig at det er Kristin Halvorsen selv som må oppdatere statusmeldingene på Twitter heller…

Så er det klart at det er forskjeller på USA og Norge. I USA står pengeinnsamling mer sentralt, ressursene er flere og forholdene er større.

Likevel tror jeg kanskje nettopp at kommunevalgkampen om to år kan være rett valg å utnytte nettet og de sosiale mediene. Men partiene må nok starte valgkampen på nett tidligere enn en måned før valget.

Keep it real, keep it local kan kanskje være noe å strekke seg etter?

Boka gir for øvrig også mange tips som ulike organisasjoner kan dra nytte av i sin strategi overfor sosiale medier.

Categories: Blogg Tags: , , ,
Tag cloud widget powered by nktagcloud